Nb: Skyen glir sakte over den grå himmelen, mens det krystallklare vannet langt nedenfor kjenner vinden som begynner å øke.
En: The clouds drift slowly across the gray sky while the crystal-clear water far below feels the wind beginning to pick up.

Nb: Lars står på kanten av Trolltunga, en av Norges mest kjente fjellformasjoner.
En: Lars stands on the edge of Trolltunga, one of Norway's most famous rock formations.

Nb: Han føler at hjertet banker hardt i brystet.
En: He can feel his heart pounding in his chest.

Nb: Ingrid smiler ved siden av ham, uvitende om den indre kampen han står ovenfor.
En: Ingrid smiles beside him, unaware of the inner struggle he is facing.

Nb: "Er det ikke fantastisk?"
En: "Isn't it amazing?"

Nb: sier Ingrid entusiastisk.
En: Ingrid says enthusiastically.

Nb: Hun tar noen skritt nærmere kanten for å få et bedre bilde.
En: She takes a few steps closer to the edge to get a better picture.

Nb: Lars nikker, men han stirrer ikke på utsikten.
En: Lars nods, but he isn't looking at the view.

Nb: Blikket hans er festet til føttene sine, kanten ser uendelig langt unna ut.
En: His gaze is fixed on his feet, and the edge seems endlessly far away.

Nb: Som barn hadde han vært ute for et stygt fall fra et tre.
En: As a child, he had experienced a nasty fall from a tree.

Nb: Siden da hadde høyder fått magen hans til å vrenge seg.
En: Since then, heights made his stomach churn.

Nb: Men han ville ikke at Ingrid skulle finne ut.
En: But he didn’t want Ingrid to find out.

Nb: Dette skulle være en hyggelig tur, en mulighet til å glemme frykten og nyte en dag med vennskap.
En: This was supposed to be a pleasant trip, a chance to forget his fear and enjoy a day of friendship.

Nb: Men været skifter plutselig.
En: But the weather changes suddenly.

Nb: Mørke skyer samler seg, og en storm nærmer seg raskt.
En: Dark clouds gather, and a storm approaches quickly.

Nb: Vinden pisker rundt dem, og regndråper begynner å falle tungt.
En: The wind whips around them, and raindrops begin to fall heavily.

Nb: Forsiktig, de må nå tilbake før det blir verre.
En: Carefully, they need to head back before it gets worse.

Nb: "Ingrid, vi må dra," roper Lars over vinden.
En: "Ingrid, we have to go," Lars shouts over the wind.

Nb: Hun snur seg mot ham, alvor i øynene.
En: She turns to him, seriousness in her eyes.

Nb: "Ja, vi kan ikke bli her."
En: "Yes, we can't stay here."

Nb: Hun begynner å gå, men Lars følger nølende etter.
En: She starts to walk, and Lars follows hesitantly.

Nb: Stien er våt og glatt, og han kjenner angsten bygge seg opp.
En: The path is wet and slippery, and he feels the anxiety building up.

Nb: Da de beveger seg langs Trolltunga, føler Lars seg svimmel.
En: As they move along Trolltunga, Lars feels dizzy.

Nb: Hver gufs av vind virker sterkere, og hans tidligere selvsikkerhet svinner hen.
En: Every gust of wind seems stronger, and his earlier confidence fades.

Nb: Ingrid merker hans sakte tempo.
En: Ingrid notices his slow pace.

Nb: "Lars, går det bra?"
En: "Lars, are you okay?"

Nb: spør hun med en bekymret stemme.
En: she asks with a concerned voice.

Nb: Han stopper.
En: He stops.

Nb: Dette er øyeblikket.
En: This is the moment.

Nb: Han kan late som ingenting, eller han kan være ærlig.
En: He can pretend nothing is wrong, or he can be honest.

Nb: Regnet slår nå som små nåler mot huden, og han håper på styrke.
En: The rain now strikes like tiny needles against his skin, and he hopes for strength.

Nb: "Ingrid, jeg...
En: "Ingrid, I...

Nb: Jeg er redd for høyder," innrømmer han endelig.
En: I'm afraid of heights," he finally admits.

Nb: Ordene føles både skremmende og frigjørende.
En: The words feel both terrifying and liberating.

Nb: Ingrid ser på ham, overrasket men forståelsesfull.
En: Ingrid looks at him, surprised but understanding.

Nb: Hun smiler svakt.
En: She smiles faintly.

Nb: "Hvorfor sa du ikke det før?
En: "Why didn't you say so earlier?

Nb: Det er helt greit, Lars.
En: It's completely fine, Lars.

Nb: Jeg er her for å hjelpe deg."
En: I'm here to help you."

Nb: Med Ingrid ved sin side tar Lars små, forsiktige skritt.
En: With Ingrid by his side, Lars takes small, cautious steps.

Nb: Hun fører ham stødig mens stormen raser rundt dem.
En: She guides him steadily as the storm rages around them.

Nb: Sammen finner de små fotfester på den glatte stien.
En: Together, they find small footholds on the slippery path.

Nb: Han fokuserer på hennes stemme, hennes beroligende ord som leder dem sikkert tilbake.
En: He focuses on her voice, her calming words leading them safely back.

Nb: Det føles som en evighet før de når trygg grunn igjen, langt unna kantene og farene.
En: It feels like an eternity before they reach solid ground again, far from edges and dangers.

Nb: Lars pustet tungt ut, lettet og takknemlig.
En: Lars exhales deeply, relieved and grateful.

Nb: Han ser på Ingrid med nytt lys.
En: He looks at Ingrid in a new light.

Nb: Frykten er ikke borte, men han innser noe viktig: å være sårbar kan bringe folk nærmere.
En: The fear isn't gone, but he realizes something important: being vulnerable can bring people closer.

Nb: "Jeg tror jeg skylder deg en middag," sier han lettere, til tross for den kalde sommerregnet som omfavner dem.
En: "I think I owe you a dinner," he says lightly, despite the cold summer rain enveloping them.

Nb: Ingrid ler og klapper ham på skuldrene.
En: Ingrid laughs and pats him on the shoulder.

Nb: "Jeg aksepterer!
En: "I accept!

Nb: Men neste gang, kanskje noe på bakken."
En: But next time, maybe something on the ground."

Nb: De begynner å gå tilbake til bilen sammen, hver stormbyge og hver utfordring lettere overvunnet når de deler dem.
En: They begin to walk back to the car together, each stormy gust and challenge easier to overcome when shared.

Nb: Lars vet nå at frykten er lettere å bære når man ikke bærer den alene.
En: Lars now knows that fear is easier to bear when you don't carry it alone.